Jeg er et etterkrigsbarn, Jeg levde ikke under krigen, min viten om det som skjedde både i Norge og andre steder i verden under 2. verdenskrig har jeg fra muntlige og skriftlige kilder. Og jeg hadde en farfar og en farmor, de var til stede både under krigen og for meg etter krigen. En 8. mai fikk jeg lov til å tilbringe hele dagen sammen med farmor og farfar. Og dette er det som gjorde mest inntrykk på en 6-åring, den spesielle 8. mai.
Husk det, ungen min…. sa farfar.
At det aldri er noe flott eller ærefullt ved krig, for oss småfolk. Egentlig ikke for noen mennesker. Husk at det er oss som dør, som dreper, som ljuger og angir». sa min farfar til meg, der jeg satt, storøyd og så på at flagget ble heist, 8. mai om morgenen.
«Husk det, jenta mi,» sa farfar og tok meg ved hånden slik at vi kunne gå hjem til farmor. «Det er nok noen som vinner i en krig, men det er ikke mange. Noen vinner litt mens krigen er der, noen vinner litt når krigen er over. Men i det store og hele taper menneskene alltid på krig.»
«Jammen vi feirer jo!?» Halvt spørsmål og halvt utsagn fra min side. «Vi feirer jo 8. mai, mer enn vi feirer 1. og 17. mai?» Farfar rykket mildt i den ene fletten min, bare litt og bare vennlig. «Uten den 8. hadde både den 1. og den 17. mai mistet sin betydning. Men det er så vanskelig å forklare. Det er ikke bare mennesker som sloss, selv om det er ille nok, men politiske systemer er i krig med hverandre.» Jeg ventet på en forklaring om politiske systemer, men den var kortere enn jeg hadde trodd.
«Det er enkelt forklart til deg som er liten, det systemet vi hadde før krigen og etter krigen trodde/tror på noe som heter folkestyre. Det betyr at mamma’n og pappa’n din, farmor og jeg kan bestemme litt, alle voksne mennesker som vil, kan være med å bestemme litt av hva som skal skje med og i landet vårt. Det systemet de ville skulle være her, ville si at en kanskje to mennesker skulle bestemme over landet vårt. Denne gangen kalt de det nasjonalsosialisme. Dette skal vi snakke om siden, også, men nå skal vi være glade for at det ikke er krig i landet.»
Glem aldri, jenta mi…. sa farfar.
At det er noe vi er nødt til å slåss for. Og er det ikke nok å bruke ord, kommer de militære på banen. Da vil noen drepe og noen vil bli drept, noen vil angi og andre vil bli angitt.
Pappaer kan slåss mot sønner og døtre kan angi mammaer». farfar la kniven fra seg og så på meg over 8. maibordet.
«Jammen farfar, nå sier du først at krig er stygt og ikke skal være, så sier du at krig er nødvendig?» Jeg så på farmor og ville vel egentlig at hun skulle forklare farfar at han forvirret meg. Men det var ikke noen hjelp å få, til akkurat det, hun smilte bare og sa at farfar kom nok til å si mer.
«Det som alle må slåss for er at det skal være lov til å si og mene det de vil. At det skal være lov til å være med og bestemme for alle voksne mennesker, uten å være redd. Det som er viktig er at alle skal være trygge og fri og ingen skal dømmes for at de tilhører en annen rase eller tro. Ingen barn skal lide for det foreldrene deres gjorde eller var. Og vi vil at landet vårt skal ha et folkestyre og ikke bare ha en diktator eller en tyrann.» Farfar begynte å spise igjen.
Jeg skjønte ikke alt, men ordene satt spikret. Frihet til å tro og mene, frihet til å ta ansvar, frihet til å delta i samfunnet for oss alle. Takk til farfar som forsøkte å få en seksåring til å forstå. Så la oss håpe at jeg ikke tror på farfars ord, forgjeves.
Forsøk å forstå, lille venn... sa farfar.
At det første som dør i en krig, er sannheten. Siden dør menneskene. Så lenge det er mennesker til, vil det alltid være noen som er uenig med deg. Så lenge det er dem mot oss vil noen gå i skyttergravene, du vet slike som vi var og så på.» Farfar satt med kaffekoppen og trommet lett med skjeen mot skålen. «For vi er alle ulike. Like mye verdt, men ulike.»
Jeg satt med melkeglasset og kaken, like mye opptatt av maten som av farfar. «Men sannheten kan da ikke dø? Farmor, sannheten kan ikke dø? Kan den vel?»
Farmor satte seg ned og svarte vennlig: «Lille du, det er kanskje ikke bare en sannhet, men flere. Det som du og jeg mener er sant, behøver ikke være sant for andre. Vi, i vårt liv, mener at vår sannhet er viktigst og riktigst, mens noen, som har et annet liv, mener at deres sannhet er viktigst og riktigst. Når farfar sier at det alltid er sannheten som dør først så er det ikke bare vår sannhet som dør, men sannheten til andre også.»
«Og da går vi i skyttergravene?» Min forundring var stor.
«Når alle sannheter slåss eller er truet, da går vi skyttergravene,» sa farfar. «Og når vi har slåss ferdig, må vi tilgi, ikke glemme, men tilgi. For det er ikke godt å dø med hat i hjertet.»
Hver eneste 8. mai blir jeg seks år igjen og forsøker å forstå. Hvert eneste år blir jeg like skremt over den selvfølgeligheten vi tar vår frihet og fred med. Hvert år sier jeg: Freden kommer aldri med garanti. Ikke for noen mennesker eller for noe land. La oss ta vare på freden.
